Å, julebord med din glede...!

I dag begynner for alvor en sesong preget av at mange av oss legger igjen alt vi lærte om folkeskikk hjemme - før vi går ut blant folk for å ha det hyggelig. Samtidig er det blitt politisk korrekt å ikke be til høyere makter. Vi er på mange måter inne i en hemningsløs tid.

Hvis du har behov for å be til høyere makter er det trange kår om dagen. Det er blitt mer akseptert å selge mobiltelefoner i pausen på en fotballkamp, enn å bli ønsket en velsignet dag. Og fordi vi skal være så politisk korrekte, er det lagt ned forbud mot å be for maten for den oppvoksende generasjon.
Så tolerante er vi her på "bjerget" at dersom du tilhører en hvilken som helst religion, bortsett fra den staten offisielt forfekter, så tror vi du tar anstøt av en liten bordbønn eller julegudstjeneste for barna.

Skulle noen være i tvil om at det egentlig er hedningenes gamle skikker som gjelder, kan de jo ta en tur på byen de nærmeste ukene. Forrige fredag var jeg invitert på en showpremiere her i Gamlebyen, og det var en flott forestilling! I alle fall det som foregikk på scenen. Det jeg ikke hadde tenkt på var at julebordsesongen er i gang, og fra i kveld og tre uker fremover er det til og med høysesong. Siden firmaet eller syklubbkassa betaler gildet, er det for mange rimelig uinteressant hva som skjer på scenen. At flinke folk har øvd i uke etter uke for å få et godt sluttprodukt interesserer ikke. Og selvsagt er det sånn at de som er mest uinteresserte sitter nærmest scenen. Foran deg. Der prater de seg gjennom forestillingen uten å ofre et blikk på det som skjer på scenen, og gamlemor utgjør høydepunktet når hun synger "Sami Ædnan" for alle i salen i pausen.

Jeg høres sikkert prippen ut, men jeg synes det er et tankekors at julebordets suksess måles i å bevege seg lengst mulig vekk fra normaloppførselen. Hvis en skal se litt mer åpent på fenomenet, kan det jo sies at det er fint at det finnes en tid på året hvor alt er lov, og hvor den som kanskje har litt angst for å hevde seg i sosialt lag kan få full uttelling bare en har bøttet innpå nok. Men for dem som jobber og er edru, må ukene fram mot jul være en pest og en plage. Bonger skal fordeles og firmaets ledelse skal vise at innsatsen var så god i år at alle har fortjent et par drinker ekstra. Bacon og alkohol døyver den verste pinen ved å spise tørrfisk som har ligget i natriumklorid - som vi spiser fordi alle spiser det - så tyller vi i oss vår egen avec. Pluss den til naboen som ikke drikker, og dermed har en bong til overs. Etter dette skal vi altså ut på revy, hvor de stakkars artistene må rope seg gjennom forestillingen fordi mannen på første rad synger "Rompa Mi" til stor begeistring fra salen.

Så de som trodde det var synd på oss sjefer som får den oppskriftsmessige kjeften fra den som har drukket seg til mot, bør tenke på de stakkarene, som fordi julebordtiden er så lønnsom, finner seg i alt fra en flokk like appetittvekkende som en langpanne med innstekt ribbefett.

Men det meste går over. Julaften går vi i kirken igjen, da kan barna også være med fordi det ikke skjer i skoletiden, og vi angrer i vårt stille sinn på alt det dumme vi har gjort i år, og kanskje særlig i julebordstiden.

Så med fare for å bli steinet, ønsker jeg dere en velsignet god helg - tross alt!


Strandsoneaction i høstmørket!

Utbygging av strandsonen har blitt en het potet de siste ukene, til tross for at sommeren sluttet tidligere i uka. Mye kunne vært unngått hvis kommunene ble flinkere til å inkludere befolkningen i langt større grad før de tok en beslutning om å regulere et område.

Kampen om strandsonen ble en het potet i valgkampen, og ikke minst nå når virkeligheten har innhentet både velgere og politikere etter valget. I går var utbyggingen av en hyttelandsby på Hankø på sakskartet i kommunestyret i Fredrikstad etter en heseblesende innspurt fra alle parter. At saken har ført til et voldsomt engasjement, langt utenfor fylkets grenser, er ikke så rart.

For regjeringspartiene gikk høyt ut i strandsoneproblematikken ved å kjøpe seg noen meter strandlinje i Oslo da valgresultatet var et faktum. I Vestby driver Arbeiderpartiet fram allemannsretten med hard hånd ved å rive det meste de kommer over. Her i Østfold er problemstillingen litt annerledes. Et område som for lengst er regulert til næringsdrift har vært stridsspørsmål i månedsvis fordi hotellet på Hankø vil bygge sjøbuer. Utbyggingen skal gjøre hotellet mer attraktivt.

Motstanderne har hele tiden påberopt seg allemannsretten i strandsonen, mens utbygger og partiene som er for prosjektet har henvist til den gamle reguleringsplanen At det er politikere som også en gang vedtok reguleringsplanen er ikke blitt debattert.

Men det er i plan- og reguleringsarbeidet folk flest ikke følger godt nok med, og hvor konsekvensene kan bli uante. En innkalling til et informasjonsmøte annonsert i en bortgjemt krok av avisen er ofte alt som forteller om at noe er på gang. Uten åpen debatt går arealplaner og reguleringsplaner som tilfører kommunene næring eller nye boliger folk flest hus forbi. Og det er her, ofte flere år før byggeplaner blir satt ut i livet, kommunene har et demokratisk problem. Og det er her vi innbyggere må følge bedre med. For det er når planene er lagt og vedtatt vi ikke forstår sammenhengene.

Privatpersoner får ofte nei til en drøm om en utedass, et tilbygg på hytta eller en garasje fordi det er for nær en vei, for høyt, for nær naboen eller på annen måte i strid med planverket. Og det er når folk flest ser at bare man bygger mange nok boenheter, stort og voldsomt nok, så får man det meste gjennom, at folk med rette blir sinte som en gjeng med lemen.

Her har vi i mediene også et ansvar for å løfte sakene opp og fram for publikum så tidlig som mulig, og før det blir en konflikt. Det er viktig å få frem skisser og tegninger som arkitekter legger ved når de søker et område regulert. Og her har flere og flere arkitekter fått det for seg at tegningene er et åndsverk og derfor ikke kan trykkes fritt uten samtykke. Noe som understreker at utbyggere ikke alltid har demokratisk sinnelag når de skal bygge noe til glede for seg selv og til forargelse for andre.

Helga står for tur. Neste uke er det sikkert nye bekymringer. Så vi får bruke helga til en tur i det fri! Hvorfor ikke ta turen på flotte stier blant hytter, hotell og skog i strandsonen på Hankø?
God tur!


God bedring, Enerly!

Denne uka har debatten om identifisering rast etter Dagens Næringslivs avsløringer om at det kan være mulig å skaffe seg en legeerklæring for å slippe fengsel hvis du bare er kriminell og har penger nok. Ingen er i tvil om at det er tungt å bli identifisert av pressen.

Ingen som kjenner innsiden av en nyhetsredaksjon kan være uenig i at identifisering av personer i pressen ofte kan være bygd på premisser som ikke alltid er enkle å forstå, selv for oss som har journalistikk som håndverk.

Er du hvitsnippforbryter er det for eksempel mye lettere å bli identifisert enn hvis du er gal morder. Er du en patologisk voldtektsforbryter, kan du nesten være sikker på at du ikke vil bli identifisert, hvis du da ikke bor i Bergen. Der har nemlig avisen BA nylig identifisert en overgriper med den begrunnelsen at folk skal vite hva slags person de har i nabolaget.


Men de gangene pressen identifiserer og det blir skikkelig bråk, er i tilfeller som Dagens Næringslivs avsløring sist lørdag, hvor to eksemplarer av den edleste stand, legen og psykologen, ble identifisert i forbindelse med det som kan være avsløring av falske legeerklæringer som skal hjelpe dømte kriminelle unna soning. Årsaken til spetakkelet er selvsagt at det å avsløre makta fører til mye mer støy enn hvis du identifiserer de som ikke kan forsvare seg. Og her ligger også selve filosofien i pressens prinsipper rundt identifisering. Har du makt og er en offentlig person skal du ha mindre beskyttelse enn hvis du tilhører de svake i samfunnet.


Når vi ikke identifiserer kriminelle er det også for å beskytte offeret. For er du et offer skal du i utgangspunktet slippe belastningen med å bli identifisert. Derfor identifiserer vi i utgangspunktet aldri trafikkofre, eller andre som er utsatt for ulykker. Men det finnes unntak!


Fredrikstads lagkaptein Dagfinn Enerly brakk ikke bare nakken sist lørdag. Han måtte ta tilleggbelastningen ved å gjøre det i full offentlighet. Ingen som i ettertid har fundert over Enerlys situasjon, kan være i tvil om at tilleggsbelastningen er enorm for ham og hans nærmeste, selv om hele Norge sender varme tanker. Og hadde han spilt en løkkekamp i 7. divisjon hadde de fleste av oss glemt hendelsen i dag.


På vei mot Ullevål besluttet trolig Enerly at han ville ha en mediestrategi. Mens fotballfans på puber i Oslo sluttet å feire seriegullet for Vålerenga i sympati med FFK-lagkapteinens skjebne, bestemte
Enerly seg for å styre informasjonen selv.


For oss som arbeider i pressen betyr at vi alle vet at vi ikke vil få vite hvordan pasienten egentlig har det, og vi vet også at vi alle får svaret når Enerly selv er klar til å fortelle oss det. Onsdag var jeg på et møte med kollegaer fra hele landet, og vi pleier å snakke fotball. Onsdag snakket alle om Enerly, og de lurte på om jeg visste hvordan han egentlig har det. Hvor ille er skaden egentlig?, ville alle vite.

Omtanken i spørsmålet sender jeg videre til Dagfinn Enerly, hans familie, og lagkamerater i Fredrikstad Fotballklubb. Og for en gangs skyld kan jeg også si at jeg syntes det var utrolig deilig å svare at jeg ikke visste svaret på spørsmålet!


Uten at det ble feil svar for en journalist som jo egentlig skal vite litt om alt. Så uansett hvordan du har det: God bedring, Dagfinn Enerly!