Gratulerer til oss selv!

Uforklarlige smell i Eidsberg er uten tvil ukas store snakkesak i Østfold! Men denne uka velger jeg likevel å være opptatt av en bokutgivelse som trolig kun interesserer de spesielt interesserte. For boka om NRKs distriktskontorer vil neppe bli årets bestselger, bortsett fra internt i NRK!

I en gang litt bortenfor allfarvei her i NRK-huset i Gamlebyen har man de siste par årene så vidt skimtet en mannsperson bak esker og papirhauger. Jørn Enger, min tidligere sjef og forgjenger har sittet nedgravd i distriktskontorenes historie, reist land og strand rundt, intervjuet folk på bånd, og hamret på tastaturet dag etter dag.

Onsdag var resultatet klart, en 400 sider tjukk bok om NRKs distriktskontorer. Men som kulturminister Trond Gidske sa det, da han talte varmt for boka og distriktskontorene, så er boka like mye en historie om oss som lever i distriktene, og byggingen av Norge som nasjon i det forrige århundre.

NRKs distriktskontorer begynte som små private kringkastere landet rundt. Her i Østfold fikk vi radiosendinger fra en 700 watts sender i 1926, og siden har dagene gått og gått.

Jørn Enger har skrevet en åpen bok, hvor gleder, sorger og de mange konfliktene er hentet fram. Enger legger ikke skjul på at skiftende politiske regimer, og egenrådigheten til distriktsredaktører som ikke ønsket innblanding fra noen var grobunn for høyt konfliktnivå internt i NRK. Men den vedvarende mistenksomheten mellom by og land har kanskje vært det mest gjennomgående trekket i distriktskontorenes historie. På Marienlyst var synet på folk som jobbet i NRK utenfor Oslo 3 gjennomgående at de var dårligere enn dem selv, mens vi ute i distriktene var like fiendtlige i vårt syn på de oppblåste bedreviterne på Marienlyst.

I dag er heldigvis verden stort sett annerledes, og sammenslåingen av nyhets- og distriktsressursene i en divisjon, var grepet som fikk mistenksomheten til å fordampe.

Boka er en bok om alle kontorer, og alle prosesser, med mange små og store historier. Fra Østfold er det stoff om thrilleren da Østfold fikk, ikke fikk og til slutt fikk egne tv-sendinger. Det fortelles også om et kontor med høyt konfliktnivå på 80-tallet, og om lyttersuksessen Lett i Øret, for å nevne noe.

Men av alle små og store historier har jeg selv falt for historien om senderbestyrer Henri Hellands motstand mot at tyskerne skulle overta kontrollen av senderen i Fredrikstad. Jeg skal ikke påstå at jeg kjente Helland, men jeg har snakket med ham. På slutten av 60-tallet bodde jeg i nærheten av Helland, som hadde flere hunder. Jeg fikk lov å lufte hundene av Helland, som alltid gikk korrekt antrukket, også på fritiden, med sløyfe og hvit skjorte. Men tillitsforholdet tok brått slutt en dag jeg mistet de to, eller var det tre, hundene under en luftetur i nabolaget. Da sa han i fra at det var uakseptabelt!.

Det samme gjorde han også til tyskerne da han som sjef for Fredrikstad Kringkaster den 9. april 1940 kuttet kontakten med Oslo, da han "ikke fandt å ha noe mer med ledelsen der å gjøre". Helland satset på en omfattende lokal meldingstjeneste, videreformidlet svenske og allierte nyheter og sendte ut meddelser fra regjeringen Nygaardsvold. Helland holdt stand til tross for alvorlige trusler og beskytning fra luften fra tyskerne. Og den 13. april 1940 måtte Helland gi tapt for overmakten. Etter krigen tok han opp arbeidet, og la grunnlaget for det NRK Østfold vi kjenner i dag.

Så denne fredagen er jeg i god historisk distriktsredaktørånd så selvopptatt at jeg gratulerer min egen arbeidsplass, og Jørn Enger, med et gedigent verk om historien til distrikts-Norge! God helg!


Mørke skyer over Fredrikstad

Gledesdreping er ingen hyggelig idrett, særlig ikke to dager etter at Fredrikstad sikret billetten til sin 18. cupfinale. Men ingen fest er vellykket dersom ikke huset er ryddig før festen starter. Derfor bør de to neste månedene fram til cupfinalen brukes til å rydde opp i barnevernet, for noe er råttent i byen Fredrikstad!

Som den fødte pessimist jeg er, så jeg fra tidlig onsdag morgen etter tydelige tegn på at semifinalen i cupen mellom Fredrikstad Fotballklubb og Start skulle bli en katastrofe. Fordi jeg nesten alltid står opp på feil bein, er ikke det et tegn i seg selv, men på vei til jobben spratt en katt, ganske svart, over veien, og jeg var allerede i tapshumør! Men dagen forløp bra, og folkehavetet på vei til Stadion, og ikke minst den varmende sola, ga løfter om en knallkamp. Så kom regnet! Da begynte jeg å lure på om det kanskje blir skiføre 12. november mens cupen går på fjernsyn. Men jeg tok heldigvis feil igjen.

Når festrusen hadde lagt seg litt utover dagen i går, kom jeg til at de mørke skyene over Fredrikstad en festkveld i september like godt kan være et symbol på en skamplett for Østfolds største by. For selv om FFK er fylkets og Norges beste fotballag, i alle fall når det gjelder, har byen et problem når det gjelder de aller svakeste blant oss - barna som må stole på at barnevernet skal ta vare på deres interesser når det gjelder som mest!

Barnevernet i Fredrikstad er inne i en turbulent periode, hvor vi må anta at mye kraft går med på å løse organisatoriske problemer. Vi vet ikke, for barnevernets ledelse tror taushetsplikten som gjelder barna de skal beskytte, også gjelder for ledelsen av avdelingen. Derfor vet vi ikke hva lederen Bjørg Western mener om sin egen lederstil og den avdelingen hun er ansvarlig for. Hun vil ikke svare på spørsmål, og vil hun svare, er det på hennes og ikke offentlighetens premisser. Vi minner derfor om at hun selv den 22. oktober i fjor, for snart ett år siden, lovet at det skulle bli endringer til barnas beste. Barna skulle få hjelp innen fristen, sa hun. Men får de det?

Bjørg Western har også tidligere, som leder av Tall Ships Races, vært opptatt å hemmeligholde dokumentasjon for offentligheten.

Men nå må hun, eller de som er sjefene hennes, snarest komme seg ut av sine hemmelige rom, og fortelle oss hva de gjør og hva de tenker på vegne av barna de skal ivareta.

Fredrikstad kommune er i dag ansvarlig for at en 16 år gammel nederlandsk gutt sitter i varetektsfengslet for smugling, til tross for at Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon artikkel 37, som fastslår at ingen barn skal fengsles, med mindre det er til beste for barnet. Alene i Norge, uten verge, sitter 16-åringen som er barnevernets og ikke fengselsvesenets ansvar, med gråten i halsen.

To gutter på 15 og 16 år, utenfor all kontroll, som har gått løs på andre med balltre på en badeplass, og hvor 15 åringen tidligere har knivstukket en medelev på Haugåsen skole i Fredrikstad, er en annen historie fra virkeligheten. Løsningen Fredrikstad velger er varetektsfengsel, selv om Bjørg Western allerede den 13 juni i år, lenge før balltrær ble tatt frem, mente det var viktig å få kartlagt hva slags hjelp barnevernet kunne kan bidra med i saken om den unge knivstikkeren.

Hvor mange som kom til Tall Ships Races, og hva Bjørg Western, rådmann Kjell Kåresen, ordfører Ole Haabeth og oppvekstutvalget i Fredrikstad i sine hemmelige sinn tenker om hvordan barnevernet i Fredrikstad skal drives, er rimelig uinteressant. Det som er interessant er om Fredrikstad skal slå seg på brystet som den eneste norske byen som har tre barn i fengsel, eller om den er byen med landets beste fotballag. 12. november vet vi svaret på hva FFK er gode for, og ingen som var på stadion onsdag er i tvil!

Så lang frist, og så gode odds får ikke byens barnevern!

God helg!


Folk vil være med!

Mediene opplever store forandringer om dagen. Utenlandske oppkjøpere gjør vei i vellinga i avisbransjen, og i tillegg krever kundene våre at å være med i utformingen av sluttproduktet. Og vi skal alle være mer lokale enn vi noen gang har vært! Dette gjør jobben som enda mer spennende.

Denne uka har jeg vært hos NRKs søsterorganisasjon i England, BBC for å lære mer om hvordan vår storebror arbeider med nye utfordringer. I Birmingham, den gamle bilbyen, har ikke bare byen fått et oppsving med spennende arkitektur og nye næringsveier, men her er også arbeidet på det vi i mediene kaller nye plattformer samlet i BBC distriktskontor, med stor suksess.

Mediene er ikke lenger bare enveisformidlere av stoff og meninger. Brukerne vil selv delta, og flere og flere medier legger nå til rette for at bilder, video og tekst finner sin naturlige plass i utgivelsene i mye større grad enn tidligere.

En annen tendens er at folk, til tross for myndighetenes mange beslutningsnivåer kutter ut regionene. BBC har funnet ut at folk er opptatt av det globale, nasjonale og lokale, men ikke det regionale! Vår vert var derfor misunnelig når vi her i Østfold har 250.000 potensielle lyttere og seere, mens BBC i Birmingham har en region med fem til seks millioner mennesker. Da er det vanskelig å være lokal, noe de også får høre fra brukerne.

Men det samme kritikken får vi, selv om har fem millioner færre å tenke på! Vi er ikke og ser på alle de flotte arrangementene i Østfold hver eneste dag, vi må velge de som har størst interesse fordi vi ikke har sendetid eller ressurser nok til å dekke alt det som skjer. I dette landskapet skal vi, og våre kollegaer og konkurrenter manøvrere hver eneste dag. Noen dager får vi det bra til, andre ikke.

Og mens vi sliter med vårt, er en klar tendens at mobiltelefoner med kameraer, små digitale stills- og videokameraer, og Internettets tilstedeværelse gir de aktive mediebrukerne helt nye muligheter og folk bruker dem.

En klar tendens de siste par årene, og særlig de siste månedene er at det nesten ikke skjer en hendelse uten at folk ringer oss, eller sender oss bilder av det som skjer. Det er noe helt nytt, og en fantastisk mulighet til å være tilstede selv der vi ikke er selv!

Alternativet til å være relevante for folk, sa min kollega i BBC, er ikke lystig! Er vi ikke gode nok lager folk rett og slett sitt eget alternativ, for eksempel i form av blogger, og som ofte er minst like populære som tradisjonelle medier!

En gang i tiden var skomakeren et must, nå er skomakerfaget lite, og mange klarer seg uten. Videoutleiefirmaene har heller ikke lenger glansdager, etter at VHS-formatet er borte, og en DVD koster like lite å kjøpe som vi betaler for å leie. Sånn er det i mange bransjer.

Og hvis ikke vi i mediene er flinke til å lytte, kan folk i fremtida rett og slett komme til å velge oss bort! Sånt kan det bli rolige dager av, men ingen liker å være uvesentlige! Så ser du noe spennende i helga der du bor, så send oss bilder i en MMS-melding med kodeord "TIPS" til 1987, så skal vi publisere det! God helg!


Ikke til å tro!

Jeg kjenner personlig flere mennesker som er fanger i helsevesenets saktegående maskineri. Til felles har alle disse personene at de ikke har en avklart diagnose som et hjerteinfarkt, et benbrudd eller akutte sykdommer som er lettere å diagnostisere. Derfor har de havnet i runddansen mellom spesialister i Sykehuset Østfold, og fastlegen, som ikke har kompetanse eller ansvar for å utrede vanskelige diagnoser. Slik går dagene, ukene og årene hvis du er syk i Norge i dag. Slik renner sykepengene til statsråd Hansen ut i sanden. Og slik øker lidelsene til de som så uheldige å være inne i kverna.

Det nærmeste du kan komme Don Quijote av la Manchas kamp mot vindmøllene i dette landet, er ventingen på en spesialistavklaring i det offentlige helsevesen. Først venter du på at fastlegen skal få tid til deg. Så på at fastlegen etter nøye vurdering får deg inn hos en spesialist, som før han eller hun kan se videre på saken krever MR, CT, EKG, blodprøver og andre grunnleggende undersøkelser med spennende forkortelser. Så går tiden!

I øyeblikket er for eksempel ventiden på en MR-undersøkelse ved Sykehuset Østfold 10 uker. Før dette skal du få time hos spesialisten, ofte om noen måneder. Deretter skal spesialisten få tid til å kikke på resultatene, før en liten prat med pasienten om den spesielle delen spesialisten er spesialist på, før pasienten igjen kanskje slynges ut i det ytre rom i noen måneder til. Dette skjer fordi spesialisten på en liten del av kroppen din ikke fant feilen, og fordi ingen har tenkt på at pasienten er et helt menneske, og ikke et objekt satt sammen av en mengde spesialiteter! Og spesialister er sjelden også spesialister på å kommunisere med spesialister på andre deler av kroppen vår. Det er visst ikke deres bord!

Dette kunne Bjarne Håkon Hansen fått regjeringskollegane og helseforetakene til å gjøre noe med, hvis det viktigste denne uka er å spare statens stadig økende utgifter på langtidssyke arbeidstakere! Forslaget om å lempe sykelønnskostnadene over på andre enn staten er ingen nyhet, men fremmet flere ganger tidligere - av Bondevik-regjeringa. Og av forrige Ap-regjering. Fordi de syke koster for samfunnet for mye.

Og vi vet alle at det er pengene, hele 2,5 milliarder kroner denne gangen, Hansen og regjeringskollegaene hans egentlig er ute etter, ikke arbeidsmiljøet i bedriftene. De pengene kan sikkert også finnes hvis den godeste Hanen tar tak i de virkelige utfordringene knyttet til sykelønnsordningen, hvor en av de største er at ingen som er syke egentlig har tid eller helse til å danse spesialistdansen.

Men sånt tar det nok litt for lang tid å utrede! Pengene statsråd Hansen skal spare i sykelønn skal tross alt brukes på veier og andre valgløfter i statsbudsjettet som kommer om få uker.

God helg!