God bedring, Enerly!

Denne uka har debatten om identifisering rast etter Dagens Næringslivs avsløringer om at det kan være mulig å skaffe seg en legeerklæring for å slippe fengsel hvis du bare er kriminell og har penger nok. Ingen er i tvil om at det er tungt å bli identifisert av pressen.

Ingen som kjenner innsiden av en nyhetsredaksjon kan være uenig i at identifisering av personer i pressen ofte kan være bygd på premisser som ikke alltid er enkle å forstå, selv for oss som har journalistikk som håndverk.

Er du hvitsnippforbryter er det for eksempel mye lettere å bli identifisert enn hvis du er gal morder. Er du en patologisk voldtektsforbryter, kan du nesten være sikker på at du ikke vil bli identifisert, hvis du da ikke bor i Bergen. Der har nemlig avisen BA nylig identifisert en overgriper med den begrunnelsen at folk skal vite hva slags person de har i nabolaget.


Men de gangene pressen identifiserer og det blir skikkelig bråk, er i tilfeller som Dagens Næringslivs avsløring sist lørdag, hvor to eksemplarer av den edleste stand, legen og psykologen, ble identifisert i forbindelse med det som kan være avsløring av falske legeerklæringer som skal hjelpe dømte kriminelle unna soning. Årsaken til spetakkelet er selvsagt at det å avsløre makta fører til mye mer støy enn hvis du identifiserer de som ikke kan forsvare seg. Og her ligger også selve filosofien i pressens prinsipper rundt identifisering. Har du makt og er en offentlig person skal du ha mindre beskyttelse enn hvis du tilhører de svake i samfunnet.


Når vi ikke identifiserer kriminelle er det også for å beskytte offeret. For er du et offer skal du i utgangspunktet slippe belastningen med å bli identifisert. Derfor identifiserer vi i utgangspunktet aldri trafikkofre, eller andre som er utsatt for ulykker. Men det finnes unntak!


Fredrikstads lagkaptein Dagfinn Enerly brakk ikke bare nakken sist lørdag. Han måtte ta tilleggbelastningen ved å gjøre det i full offentlighet. Ingen som i ettertid har fundert over Enerlys situasjon, kan være i tvil om at tilleggsbelastningen er enorm for ham og hans nærmeste, selv om hele Norge sender varme tanker. Og hadde han spilt en løkkekamp i 7. divisjon hadde de fleste av oss glemt hendelsen i dag.


På vei mot Ullevål besluttet trolig Enerly at han ville ha en mediestrategi. Mens fotballfans på puber i Oslo sluttet å feire seriegullet for Vålerenga i sympati med FFK-lagkapteinens skjebne, bestemte
Enerly seg for å styre informasjonen selv.


For oss som arbeider i pressen betyr at vi alle vet at vi ikke vil få vite hvordan pasienten egentlig har det, og vi vet også at vi alle får svaret når Enerly selv er klar til å fortelle oss det. Onsdag var jeg på et møte med kollegaer fra hele landet, og vi pleier å snakke fotball. Onsdag snakket alle om Enerly, og de lurte på om jeg visste hvordan han egentlig har det. Hvor ille er skaden egentlig?, ville alle vite.

Omtanken i spørsmålet sender jeg videre til Dagfinn Enerly, hans familie, og lagkamerater i Fredrikstad Fotballklubb. Og for en gangs skyld kan jeg også si at jeg syntes det var utrolig deilig å svare at jeg ikke visste svaret på spørsmålet!


Uten at det ble feil svar for en journalist som jo egentlig skal vite litt om alt. Så uansett hvordan du har det: God bedring, Dagfinn Enerly!


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/365299